Darwins svarte boks

(fra: Political Incorrect Guide to Darwinism and Intelligent Design Ch.10)

Når en maskin eller prosess utøver en funksjon, men virkemåten er ukjent for brukerne, kan en benytte uttrykket 'svart boks' for å illustrere det ukjente ved virkemåten. For Darwin var cellen en 'svart boks'. Han og hans samtidige var nesten totalt uvitende om hva cellen inneholdt og hvor livsnødvendig den er. De trodde innholdet for det meste besto av gelé (plasma). Moderne mikrobiologer og biokjemikere har imidlertid oppdaget at dens indre verden består av en forbløffende mengde effektive mikroskopiske maskiner og presist integrerte biokjemiske systemer.

Vi tar med en historie om en norsk-amerikaner: Ole Evinrude. Han var en selvlært ingeniør, og dro en gang på piknik med sin forlovede til en av Minnesotas mange innsjøer. Etter at han og forloveden hadde spist lunsj, rodde han henne i over 30 grader C varme for å kjøpe iskrem. Han bestemte seg for at det var på tide å sette motor på båten. Han fortsatte med å finne op den første suksessfylte utenbords båtmotor, og patenterte i 1911 hva han kalte et marint framdrifts system.

Han visste ikke at i sjøen under ham, fantes det milliarder av mikroskopiske skapninger som allerede hadde utenbords motor som relativt sett, langt oversteg det han skulle finne opp. Mange bakterier har lange piske-lignende vedheng, som ofte kalles flageller. Disse kan rotere opp til 100.000 rotasjoner pr. minutt og fungere som et knøtt-lite marint framdrifts-system. Ved Evinrudes båtmotor kunne en liten båt kjøre i ca. 10 knop, eller én og en halv båtlengde pr. sekund. Ved hjelp av sin flagell kan E-coli bakterien forflytte seg ca. 10 kroppslengder pr. sekund. Det er relativt sett mer enn 6 ganger farten til Evinrudes båtmotor.

Før elektronmikroskopet dukket opp på 1930-tallet, var det ikke mulig å se bakterie-flagellen. Nå kjenner vi til at bakteriens motor er en intrikat molekylær maskin. Etter å ha sammenlignet flagell-motoren med ulike andre molekylære motorer, skriv biolog D. DeRosier i 1993: "Mer enn anre motorer likner flagellen en maskin designet av ett menneske." (2) Så motoren til bakterie-flagellen virker som den er designet. Men er den faktisk designet?

Ikke-reduserbar kompleksitet

I 1986 skrev den teoretiske biologen M.J.Katz fra Case Westerne Reserve University: "Moderne organismer er temmelig komplekse. De har en spesiell og innviklet oppbygning som ikke ville dukke opp tilfeldig. De universelle lovene som styrer oppbygningen av biologisk materiale er utilstrekkelige for å forklare vår ledsager organisme. I følge Katz er det: "brukbare vitenskapelige forklaringer på disse komplekse systemene, men det endelige mønsteret de danner er så sammensatt at det ikke uten videre kan reduseres til mindre eller færre forgjenger-komponenter. Katz konkluderte: " Disse mønstrene er på en fundamental måte, ikke-reduserbart komplekse." (3)

Katz så på ikke-reduserbar kompleksitet som et problem for evolusjonsbiologene. Men ti år senere tok Leigh Universitets-biolog M. Behe det et steg videre. I sin bok fra 1996: "Darwins black box" argumenterte Behe at ikke-reduserbare kompleksitet ikke bare gjendriver darwinistisk teori, men også er et bevis for Intelligent Design (ID). Da Darwin skrev i Artenes Opprinnelse: "Om det kunne demonstreres at noe komplekst organ umulig kunne være formet av talløse, påfølgende små modifikasjoner, så ville min teori absolutt bryte sammen." Behe tar opp spørsmålet i "Darwins black box:" "Hva slags biologiske systemer kan ikke dannes ved talløse små suksessive endringer? Vel til å begynne med: et system som er ikke-reduserbart komplekst. Ved ikke-reduserbart komplekst mener jeg sammensatt av atskillige vel-tilpassede samvirkende deler som bidrar til basisfunksjonen. Mens fjerning av én av delene medfører at systemet helt opphører å fungere." (4)

Som eks. på et ikke-reduserbart system, nevnte Behe ei musefelle. Ei vanlig musefelle består av minst fem deler: Ett flatt trestykke, en metallbøyle for å knuse musa, ei fjær knyttet til basen og metallbøylen, ett trykkfølsomt stykke hvor åtet er plassert og en metallstang knyttet til metallbøylen som holder metallbøylen tilbake når fella strammes. Om noen av disse delene (og festet av agn-stykket i treplata) ikke finnes, vil ikke fella fang mus. Fordi den er komponert av atskillig sammensatte deler, er felle ikke-reduserbart kompleks. I følge Behe er denne ikke-reduserbare kompleksiteten et kjennetegn på design. Selv om noen av delene kunne tjene andre funksjoner (f.eks. slipsnål), ville de ikke festes som de gjorde om det ikke var for å fange mus. Selv om musefella kunne konstrueres ved en serie små modifikasjoner, som Behes kritiker J.H.McDonald har vist, så må de være veiledet av intelligent design. Darwin mente ikke-styrte modifikasjoner, så McDonalds eks. kunne ikke tjene som en analogi for Darwinistisk evolusjon, noe McDonald erkjente.

Eks. med musefelle var bare for å illustrere poenget. Men om levende organismer inneholder ikke-reduserbar kompleksitet innebærer det en utfordring for darwinistisk evolusjon. Naturlig seleksjon kan ikke sette sammen deler ut fra en hensikt om å danne framtidige funksjoner. Det kan bare bevare trekk som allerede har funksjoner. Så om et protein er komplekst, ikke-reduserbart og ikke fungerer, så vil det ikke ha noen hjelp av naturlig seleksjon inntil alle deleneer på plass. Etter Behes syn, peker slike kjennetegn på intelligent design. Behe går videre med å beskrive tre trekk ved levende vesener som synes irreduserbart-komplekse: det er lys-følsomhet i øynene, koagulering av blod og den nano-molekylære motoren som driver bakerier framover.

Syn og koagulering

I 'Origin of Species' erkjenner Darwin at det menneskelige øye prsenterte et problem for hans teori. Hvordan kunne et slikt komplekst organ ha utviklet seg gjennom bittesmå, suksessive forandringer uten å ha noe mål i sikte? Selv om han ikke visste hvordan, pekte Darwin på en stor bredde av dyr som hadde syn som varierte fra enkle lyssensitive flekker, til komplekse øyne hos virveldyr, og han spekulerte i om lignende organer hadde vært der underveis i utvikling av det menneskelige øye. For Darwin var lysfølsomhet en 'svart boks'. Det var først med ankomst av biokjemien at vitenskapsfolk fant hvor kompleks denne lysfølsomme 'flekken' er: Når lyset treffer menneskelig retina, så blir det absorbert av et molekyl som endrer et tilknyttet protein. Dette proteinet initierer så hva biokjemikere kaller en kaskade: en presist integrert serie av molekylære reaksjoner, som i dette tilfellet gjør at en nerveimpuls blir overført til hjernen. Om, i denne kaskaden, noe molekyl mangler, kan ingen nerveimpuls overføres. Siden lys-følsomhet ikke fungerer om ikke alle deler er på plass, er den ikke-reduserbart kompleks. Fossil-mønstre kan ikke vise og ingen evolusjonær biolog har forklart hvordan alle disse molekylene kunne ha samlet seg for å produsere denne lys-følsomme flekken som var utgangspunktet for Darwins spekulasjon.

I 2005 påberopte evolusjonsbiolog J. Coyne at Behes argument hadde en fatal feil: "Darwin hadde vist ved å skaffe oversikt over eksisterende arter, for å kunne spore om en kunne finne funksjonelle men mindre komplekse øyne, som kunne settes sammen i en hypotetisk sekvens -for å vise hvordan kamera-øyne kunne oppstå. Dette mente han kunne gjøres, og argumentet for ikke-reduserbar kompleksitet forsvant. (6) Det var bare det at Behes argument var basert på biokjemi, mens Coyne snakket anatomisk. Behe skrev i 1996: "Det er ikke lenger tilstrekkelig å betrakte kun anatomiske strukturer av øyne.. Anatomi er enkelt sagt irrelevant for spørsmålet om evolusjon kunne inntreffe på det molekylære planet." Coyne snakket lik hva Darwin gjorde, som om moderne biokjemi ikke fantes. (7)

Et annet eks. på ikke-reduserbar kompleksitet er koagulering i det menneskelige blodsystem. Det er vesentlig at noe kan få blødning til å stoppe, selv ved mindre kutt hos mennesker. På den annen side, om blod koagulerer inni blodårer hos mennesker, så kan det frambringe hjerte-attakk. Den levra blod-klumpen er ikke så komplisert, men kaskaden ved blod-koagulering består av mer enn et dusin protein molekyler, som sekvensielt må interagere med hverandre for å produsere koagulert blod bare der og da det trengs. Selv om hvert protein er ekstremt komplekst, er det kjeden (kaskaden) av molekyler som Behe kaller ikke-reduserbar kompleks. Alle molekylene må være tilstede for at blodet skal koagulere. Om bare ett mangler, som ved blødersykdom, svikter systemet å danne koagulerte skorper.

Det kom påstander om at Behe tok feil, også her. Biokjemiker R. Doolittle ved California -San Diego universitetet, hevdet i 1997 at eksperimenter viste at Behe tok feil.(8) Nå viste det seg at eksperten tok feil, og at eksperimentet faktisk støttet Behes teori. Til tross for darwinistiske protester så utgjør ikke-reduserbar kompleksitet et signifikant problem for darwinismen. De to nevnte eks. med øyets lysfølsomhet og blodets evne til å koagulere, er to av flere biokjemiske systemer som Behe anfører støtter hans argument. Men det best kjente eks. er mekanisk heller enn biokjemisk:

Bakterie-flagellen

Bakterieflagellen er sammensatt av mer enn 40 ulike proteiner. En bevisst designer kan sette sammen atskillige dysfunksjonelle deler og få dem til å virke sammen i en helhet. Men darwinistisk evolusjon som benekter både mulighet for intelligent ledelse eller framsyn, må gå framover med små, funksjonelle forbedringer om gangen, slik at naturlig utvalg kan fortsette å virke på det i forplantning. Så hvordan kan darwinistisk mekanisme bygge ikke-reduserbare komplekse motorer én del om gangen, som kunne holde på gjennom tusenvis av generasjoner, uten at noe fungerer før alle delene er på plass?

Bakterie-flagellen er et langt, hår-lignende vedheng. Den vanlige tarmbakterien E-coli har i gjennomsnitt 6-12 ut fra kroppen. Når flagellen dreier i en retning, så bunter de seg sammen og danner en lang roterende pisk som driver organismen gjennom omkringliggende væske. Når flagellen skifter retning, så folder trådene i pisken seg ut, og bakterien stopper plutselig og synker. Ved festet til hver flagell er det en proton-drevet motor, som kan dreie seg tusener av ganger i minuttet, samt snu i løpet av en kvart omdreining. Motorens driv-aksel er festet til en rotor som dreier innen en stator, og hele oppsettet er festet i celle-veggen via ulike hylser (bushings). Filamentet (trådene) er festet til drivakselen med et feste som fungerer som et universal-ledd, slik at flagellen kan svirre rundt mens den snur. Virkemåten til flagellen er knyttet til et system som tillater organismen å sense og følge kjemikalier i omgivelsene.

Ved å slå av gener og screene etter celler som ikke lenger kan bevege seg, har forskere funnet alle gen-produkter (proteiner) som kreves for konstruksjon og drift av flagellen. Om én av dem fjernes, så virker ikke flagellen. Så motoren til bakterie-flagellen imøtekommer Behes kriterium for ikke-reduserbar kompleksitet. (10) Også her er det anført argumenter mot validiteten i dette. biolog K.R. Miller ved Brown University har forsøkte å gjendrive Behes argument, ved å peke på et lignende hult skaft (shaft), som noen sykdomsfremkallende bakterier benytter til å injisere gift i andre bakterier med. Det lignende, men ikke identiske, apparatet blir kalt 'type III secretory system' (TTSS).

Ledende Darwin-forsvarer K. Miller argumenterer at naturen kunne ha fått enklere molekylære maskiner til å samvirke, for å danne bakterieflagellen, og peker på TTSS. Miller argumenterer at siden TTSS ligner del av flagellen, men har en annen funksjon så er ikke flagellen i seg selv ikke-reduserbar kompleks. Enn videre argumenterer han at TTSS antagelig utvalg selektivt til å produsere flagellen. Miller konkluderer med at argumentet om ikke-reduserbar kompleksitet er feilaktig. (11) Det er her vitenskapsjournalene stopper. De tar ikke med f.eks. at Behe hadde gjort kjent i nevnte 'Darwins Black Box' at komplekse system noen ganger inneholder mindre deler (subunits) som utfører andre funksjoner. Han påpekte i 2004 at å fjerne deler med den følge at virkemåten endrer seg, bekrefter at det snakk om ikke-reduserbar kompleksitet. Miller møtte også motbør fra andre, f.eks. fra mikrobiolog S. Minnich ved University of Idaho. Han er ekspert på sykdomsbakterier, som benytter TTSS til angripe sine ofre. Han påpekte i samarbeid med S.C.Meyer at flagell-motoren inneholdt flere dusin proteiner som ikke er tilstede i TTSS. Disse er unike i motoren, og er ikke funnet i noe annet levende system. De spurte: Fra når var disse proteinene samvirkende? Et annet problem for Millers samvirke-argument er at flagellen eksisterte før TTSS. Flere beviskjeder støtter denne konklusjonen. Minnich og Meyer konkluderer: "Om noe, så utviklet (devoluerte) TTSS seg fra motoren, ikke slik at motoren evoluerte fra pumpen. Endelig: for å sette sammen delene til bakterieflagellen trenger nåværende bakterier et utviklet system av genetiske DNA-instruksjoner, i tillegg til mange andre proteinmaskiner for å time og tilrettelegge uttrykket av disse konstruksjons-instruksjonene.

Mens ytringsfriheten kan hylles i nesten alle andre anledninger i USA, så synes den ikke å gjelde for dem som kritiserer Darwin. Om en henviser til konsensus, men utelukker dissidenter, så får det tankene på nær 'enstemmige' valg i tidligere Øst-blokk stater.

Bilde: den opprinnelige 'Darwinist' var for grundig, balansert gransking.